Når virkelighet møter fiksjon:

På tur med

Varg Veum og Ole Vik

En hel helg tilbrakte jeg med Varg Veum, privatdetektiv fra Bergen, og Ole Vik, en hyggelig lensmann fra Fjellberghavn. Vi var alle tre innlosjert på Fjordslottet hotell for å høre mer om hvordan politiet jobber på et åsted og om forfattere uten politibakgrunn klarer å levere troverdig krim. Bli med på treffet i denne artikkelen.

av Anne Lise Johannessen

En hel helg tilbrakte jeg med Varg Veum, privatdetektiv fra Bergen og Ole Vik, en hyggelig lensmann fra Fjellberghavn. Vi var alle tre innlosjert på samme hotell. Men, vent, nå blandet jeg nok kortene. Det var nemlig krimhelg med 40 påmeldte deltakere på herskapelige Fjordslottet hotell på Osterøy – og der møtte jeg bl.a. forfatterne Gunnar Staalesen og Jørgen Jæger.

Foto: Anne Lise Johannessen

Arrangør:

Foto: Bent Arild Raknes

Bent A. Raknes

Arrangementet ble ledet av Bent A Raknes fra Osterøy som har lang erfaring fra krimbransjen da han har jobbet som politioverbetjent og etterforskningsleder. Der fikk han tung erfaring med å etterforske overgrepssaker mot barn. I tillegg har han jobbet som krimjournalist i Bergensavisen, BA.

Bent kjenner eierne av Fjordslottet. Idéen til akkurat dette arrangementet kom da eierne spurte om han hadde noen idéer til helgetilbud og arrangementer. Han kom da opp med tanken om «virkelighet møter fiksjon». Krimhelg på Fjordslottet ble dermed en realitet i 2020.

Selv har ikke Bent tid til å lese mange krimbøker, men han leser alltid bøkene til forfatterne som deltar på arrangementet. Nå som han er pensjonert fra jobben som etterforskningsleder i Politiet, håper han på å få tid til å lese litt flere bøker. Dessuten liker han godt å se på krim på TV.

Selv om det er krimhelg med mange skumle detaljer, så kunne eier av Fjordslottet hotell, Jan Roald Myking, forsikre at maten var helt trygg. I løpet av arrangementet ble det servert lunsj samt to tre retters middager.

Spennende program

Reidar Langkjær startet programmet fredag kveld. Han har jobbet i politiet i nesten 40 år, derav 21 år som krimtekniker. Krimteknikerne er de med hvite dresser og masker som  undersøker åstedene. De sjekker ut åsted og tolker spor for å finne ut hva som har skjedd og hvilke undersøkelser de må gjøre. Alt blir registrert og dokumentert med bilder.

Et åsted definerer han som «et sted hvor det har foregått noe som krever en undersøkelse av politiet». Krimteknikerne leter etter fingeravtrykk, dna, fottøyavtrykk, fotavtrykk og prosjektiler for å nevne noe. Langkjær fortalte om en del saker han hadde vært med på, bl.a. en hvor de fant kroppsdeler gravd ned på en fylling.

For å dra sammenligningen mellom virkelighet og fiksjon, sier han at de på film ofte er mest fokusert på dna, mens i virkeligheten er det fingeravtrykkene som er sikrest. Dna kan man dra med seg rundt, og plante. – Det å dikte er friheten til forfatterne. Norske krimforfattere, synes jeg har bra kontroll på det krimtekniske, mens i engelske serier må pårørende ofte identifisere lik, sånn er det ikke i virkeligheten. Politiet har god hjelp til å finne id ved hjelp av fingeravtrykk, dna, tannstatus, kjønn, tatoveringer og andre opplysninger fra pårørende.

Langkjær avsluttet slik: «Etter å ha jobbet som krimtekniker, har jeg fått en ekstrem respekt for hvor lite skal til før man dør, og en ekstrem respekt for livet til folk.»

Foto: Anne Lise Johannessen

Kveldens middag var potet- og purresuppe med bacon, ørret med poteter, agurksalat og rømme, og karamellpudding til dessert. Da middagen var fortært ble flere av deltakerne sittende å snakke utover kvelden. Det er veldig sosialt med slike arrangementer som ikke er for store, og ikke minst for å etablere god kontakt mellom foredragsholdere og deltakere.

Jørgen Jæger fikk æren av å starte lørdagens lange program. Han sa han hadde hatt skrivelyst i blodet siden han ble født, og da han var i militæret skrev han brev til moren hver dag. Han fortalte om sin start som forfattere, og litt om bok 0, Det sorte fåret, og at det manuset kjentes som et «kall fra oven». Dette kan dere lese mer om i den nyeste utgaven av Hverdagsnettmagasinet.

Jæger kalte romanene han skriver for «crazy fiksjon». I lille Fjellberghavn på 3000 innbyggere skjer det like mye som i Oslo. Hans mål er at leserne skal inn i et univers fram til boka er over. Der skal de bli og kose seg. Leserne bryr seg om rollefigurene hans. Mange folk tar kontakt med han og forteller at de er forelsket i Ole Vik. Ole Vik var opprinnelig mange kilo tyngre, men redaktøren bestemte at han måtte slankes, det ble en «søk-erstatt»-slanking, og verdens raskeste slankekur, sa Jæger med et smil om munnen.

Jæger lovet at det skal komme flere bøker, og at vi kommer til å bli bedre kjent med Oda som vi ble introdusert for i den nyeste boka Dommen.

Foto: Jørgen Jæger

Neste mann ut var Geir Tangen. Han høstet mye latter ved å starte med å si: «Jeg er gift med Norges beste krimforfatter, og det ble jeg bedt om å si.»

Tangens første bok, Maestro, kom i 2016. Planen for den var at det skulle være en enkeltstående bok, men hans svenske redaktør ville det annerledes. Hun ringte og sa at hun hadde solgt hans bok til Danmark, samtidig hadde hun solgt inn hans neste bok. Det var bare det at han ikke hadde noen plan om ny bok i serien. Han hadde tatt livet av de fleste personene i historien, men sånn ble det, og den neste boka Hjerteknuseren kom ut i 2017. Da sa redaktøren at hun hadde solgt inn bøkene hans til Nederland, og hadde lovet dem en ytterligere bok. Dermed kom Død manns tango i 2018. Så sa Tangen stopp. Alle titlene er basert på låter fra Kaizers Orchestra, og observante lesere kan kjenne igjen historiene i låtene.

I år ga han ut sin fjerde bok Vargtimen med en ny hovedperson. Temaet her er selvmord blant unge mennesker, og er et klart skille fra hans tidligere bøker. Som lærer er han opptatt av psykisk helse, og han kjenner elever med tunge tanker. Under researcharbeidet kom han over et nettverk hvor det ble oppfordret til selvskading og selvmord. Dette inspirerte han til å skrive denne historien.

Tangen uttrykte: «Selvmord ikke er en kriminell handling, men det å oppfordre noen til det er ulovlig.» Med denne boka, ønsker han å skape en debatt rundt problematikken og fjerne tabuer. Krim er underholdning, men han ønsker et alvorlig bakteppe for å få de alvorlige temaene fram i lyset. Han røper at han er i gang med neste bok og at den tar for seg kvinner som utsettes for vold, og må leve i skjul. Mens Tangen snakket om dette alvorlige temaet, bidro værgudene med stemningen. Regnet begynte plutselig å tromme på taket i lokalet hvor vi satt. Når han var ferdig med temaet, klarnet det opp, og sola skinte fra nesten blå himmel.

Foto: Anne Lise Johannessen

Foto: Anne Lise Johannessen

Alle deltakerne møtte opp i tide og satt musestille og hørte på foredraget fra Hilde Reikrås som er 100 % fra virkelighet, selv om hun også er forfatter.

Hilde Reikrås gikk ut av politihøyskolen for 20 år siden, men sa at hun ikke føler seg en dag eldre nå. Da hun var nyutdannet ville hun jobbe med litt tøffe saker, men starten ble likevel litt vanskelig. Hun ble fort involvert i seksuallovbrudd.

Hun fortalte om en sak hvor en mor anmeldte sin mann for å ha hatt seksuell omgang med sitt barn. Han hadde også et nettverk hvor han tilbød seg å dope barna ned slik at andre kunne komme å ha sex med dem. Det viste seg at saken var langt større enn det anmeldte forholdet. Hele nettverket var på 800 medlemmer, og hver av disse hadde også flere kontakter. De chattet og delte videoer. Dette er menn som utenfra fungerer helt som andre, og ofte familiefedre. Dette ble til boka Det mørke rommet, Dark room, som er Norges mest omfattende jakt på nettovergripere. Dette er menn som viser sine mørke sider når de er på nett.

Slike saker er følelsesmessig vanskelig å jobbe med, man må derfor ha god motivasjon for jobben, og ha mulighet for å snakke ut med gode kollegaer. Reikrås har dessuten hatt god hjelp av å delta i triatlon; «Iron man» i Barcelona. I 2017 ble det litt for mye for henne, og hun ble sykemeldt.

«Man må være gal om ikke slike situasjoner gjør noe med deg», sa hun. I slike saker er det ikke bare offeret som lider, men også pårørende, både til offer og domfelt.

«Politiet kan ikke forhindre alle overgrep alene. Det er et samfunnsansvar ansvar å beskytte barn, og ta barn på alvor» avslutter hun med.

Det var tøft å høre på Reikrås, men stemningen tok seg opp igjen da det var lunsj. På menyen sto kyllinglår med poteter og grønnsaker, samt svele med bær til dessert. Rundt bordet var det mye krimprat, både fiksjon og fakta.

Foto: Kagge Forlag

Jarle Holmelid er tv-produsent i tv-selskapet Mothership Entertainment, som er et nytt tv- og filmselskap i Bergen. De har to planlagte true crime-serier.

True crime er et «nytt ord» for virkelighetskrim, og beskriver virkelige hendelser på en annen måte enn det nyhetsjournalister gjør. Sjangeren kan inneholde alle mulige nyheter, og den har åpnet kriminteressen for mange unge lesere/seere, en målgruppe de ikke så lett har nådd før.

Det var i 2014 Holmelid fikk øynene opp for denne sjangeren. Han var på ferie i Spania, og lurte på hva døtrene var så oppslukt av. Han fant ut at de hørte på «Serial», som er amerikansk podkast som baserer seg på true crime. Han nevnte et ytterligere eksempel på true crime, en serie som mange har sett «Making a murderer» om Den drapsdømte amerikaneren Steven Avery.

Holmelid jobber nå med to saker, Hva hendte med Dong? Det er en sak hvor en ung utenlandsk kvinne fant kjærligheten i Norge, men det gikk ikke så bra som hun hadde håpet.

Den andre saken er om en ung gutt fra Osterøy som chatter på nett med det han tror er en jevnaldrende, men som viser seg å være en eldre mann, som vil ha ham med på hotellrommet. Gutten kommer seg inn i en kiosk, og får varslet politiet. Dette resulterer i en jakt på et internasjonalt nettverk med overgripere, hvor politiet bl.a. foretar en ransaking av et hus i Los Angeles sammen med FBI. – Dette er den største saken jeg noen gang har etterforsket, det er en ganske ekstrem historie, sier Raknes, som ledet etterforskningen fra 2006 til 2009. Serien skal vises internasjonalt, og Raknes har en sentral rolle.

Noe mer om dette vil jeg ikke røpe, men når tidspunktet for tv-programmet blir kjent, skal jeg legget det ut på Hverdagsnett.

Foto: Anne Lise Johannessen

Helge Thime-Iversen, er utdannet historiker, og krimforfatter fra Haugesund. Han har gitt ut tre bøker med hovedpersonen Njaal Natland som jobber i Kripos.

Bok nummer to, Blodørn er inspirert av Agatha Christie. Vi befinner oss i en bygning på en fiktiv øy utenfor Måløy. Det foregår to parallelle historier; sanntid og nåtid – og det oppstår selvfølgelig et mysterium.

Thime-Iversen stilte spørsmålstillingen: «Sannhet/virkelighet – kan man finne den? Kan man stole på noe som helst, eller er det en subjektiv sannhet? Det er spennende spørsmål. Kanskje man finner noen av svarene i boka hans.

Den tredje boka Offiseren kom tidligere i år. Her starter historien på en ferje på Vestlandet. En sjåfør dukker ikke opp da de skal kjøre i land, og i bilen er det to små jenter etterlatt. Etter hvert dras vi inn i en terroraksjon.

Thime-Iversen fortalte at det ikke var så lett å gjøre research i dette landskapet. Det er ikke lett å få innblikk hos politiets sikkerhetstjeneste som jobber med slike saker, men noe hjelp har han fått, fra tidligere ansatte i PST og fra Kripos, men det er nok en del fiksjon i bøkene hans.

Njaal har nok å gjøre, så det er derfor ikke usannsynlig at det kommer en ny bok. – Jeg jobber med en ny historie, kunne forfatteren røpe. I hver bok planter han for øvrig et lite hint om hva som skal skje i neste bok.  – Jeg sier ikke mer, avsluttet han.

Foto: Forlagshuset i Vestfold

Agnes Lovise Matre starter på samme måte som ektefellen, med å si at hun er gift med den nest-beste krimforfatteren. Matre er født på Osterøy, men har aldri bodd der. Hun er lærer og underviser i samme fag, og i samme klasser som lærermannen.  –Jeg har prøvd å gjøre noe på egenhånd, sier hun med et glimt i øyet, men da sier han at det er kjekt, det vil jeg og gjøre.

Matre har vokst opp i Haugesund, men skriver fra Hardanger. Hun bodde i Hardanger som liten, men da hun som åtteåring mistet moren, flyttet hun til Haugesund. – Jeg skriver meg inn i gamle minner, forklarte hun.  Hovedpersonen til Matre er Bengt Alvsaker, og hun har alltid et litt tabubelagt tema i bøkene sine. I den nyeste boka Uvigslet jord, skriver hun om homofili i et lite bygdesamfunn, og hvordan det var å stå fram. I følge forfatteren er det statistisk sett 5 % «skeive» i et miljø, og hun er i tvil om små samfunn har kommet lenger på området nå enn på 80-tallet.

Matre har i år gitt ut enda en bok, Til døden. Den er basert på budet «Du skal ikke bryte ekteskapet». Denne boka er veldig annerledes enn andre bøker hun har skrevet, og er ikke så seriøst ment. Selv mener Matre at du skal bryte et ekteskap om du ikke har det bra, og hun er selv gift for tredje gang.

Matre har gode kilder når hun driver research. Søsteren jobber som krimtekniker i Stavanger, og det benytter hun seg ofte av. Det er ikke alltid det passer like godt. En gang sto søsteren over et lik mens en kollega måtte holde telefonen til øret hennes. Nå har søstrene laget seg koder så de forstår når det ikke passer å snakke.  

Siden Matre var veldig ung da moren døde, dannet hun seg den gang flere bilder av det i hodet. – Jeg er ikke så opptatt av blod, men veldig fascinert av lik. Den er så skrekkelig død den kroppen når den er død.

Foto: Anne Lise Johannessen

Politiinspektør Tore Salvesen, er en profilert politimann i Bergensregionen. Han er seksjonsleder i Vest politidistrikt, hvor han har ansvaret for drapssaker og alvorlige saker med seksuallovbrudd.  

Allerede som ung, bestemte han seg for å bli politi, da han hadde en trener i friidrett som jobbet i politiet.

En av de første sakene hans var i 1985. En eldre dame i Bergen var drept, og hans jobb var å finne vitner. Han fant fram til et avisbud som ikke hadde sett noen ting. Salvesen spurte ut vitnet, men han følte at noe ikke stemte. Løsningen kom da de flyttet på liket, og fant mange aviser under det. Da tilsto avisbudet, og ble dømt. Damen hadde skjelt han ut, og det ble for mye for han.

Salvesen har dessuten vært involvert i Trine Fransen og Dong-saken som enda ikke er løst.

Det kan være vanskelig for politiet å prioritere hvilke saker man skal jobbe med. Politiet klarer ikke å oppklare alt, men Salvesen sier at det viktig å finne ut av hvorfor folk begår drap og overgrep, hva som skjer og hvorfor. En krimetterforsker skal ikke være påvirket av følelser, kun basere seg på fakta. Det er viktig for de pårørende som lider under etterforskning. Det er viktig å gi de info underveis og la de bli trygge.

– Min plikt som etterforsker er å gjøre alt jeg kan for å gi de et svar. Det betyr egentlig bare å gjøre jobben min. Vi gir oss ikke får vi får svar.

Foto: Anne Lise Johannessen

Gunnar Staalesen avsluttet dagen. Han er en legende i forfatterbransjen, og har gitt ut utallige bøker. Alle kjenner bøkene om privatetterforsker Varg Veum. Staalesen er nå aktuell med boka 2020. Post festum.

Staalesen sier at han selv ble en lesehest allerede som 7-åring. Han leste litt hver dag, og ble tidlig fascinert av Hardyguttene, og detektivmagasinet med Knut Gribb. Han var ofte på biblioteket for å låne bøker. En gang han gikk tom for leseidéer, ga faren han boka Hunden fra Baskerville med Sherlock Holmes. Det var en eldre utgave av boka, og den har han enda i hylla si.

Staalesen startet med å skrive små historier da han var 12-13 år. Det var da han som 17åring gikk på Bergen Katedralskole, at han bestemte seg for å bli forfatter. Han skulle bli den nye Knut Hamsun. Da Gyldendal litt senere arrangerte en krimkonkurranse, fikk han 2. plass, og tenkte at det ikke var så viktig å bli den nye Hamsun eller Ibsen, for det var krim han ville skrive.

Krim har vært en dominerende sjanger de siste 50 årene, men det var først på 90-tallet det kom en eksplosjon av krimforfattere. – Selv om jeg er et år yngre enn Jørgen Jæger, kaller jeg meg for «bestefaren til alle krimforfattere», sa han med et smil.

De fleste forfattere har en politietterforsker som hovedperson. Staalesen ville heller ha en privatdetektiv, som kan operere litt annerledes. Han valgte seg derfor en med sosionomutdannelse som er nysgjerrig og har en stahet til å løse sakene. Navnet Varg Veum kommer fra norrønt. Varg i veum betyr at man er erklært fredløs, og er en «ensom ulv». Det er ofte sånn privatdetektiver har det. Samtidig som han grublet på navnet ble han forbikjørt av en bil fra Veum trafikkskole, og da ble navnet klart.

I virkeligheten fantes det få privatdetektiver i Norge på den tida, kun et ektepar i Oslo som tok ekteskapssaker. – Leserne vet at historiene er fantasi, og at ingen saker er sånn i virkeligheten Det er litteratur, underholdning. Det er som et bilde med ramme. Inne i ramma er historien man forteller, og det er det som griper en. Man skal spørre, og ikke svare. Det er leserne som skal trekke konklusjonene, sa han.

Staalesen har forståelse for at Hamre kan bli litt irritert noen ganger, en privatdetektiv som løper rundt og snakker med vitner og tramper i spor. – Hamre, som er en veldig dyktig politimann, har all min sympati, sa han mens han smilte.

Bøkene Staalesen snakket mest om, var trilogien han har skrevet. Den har et historisk bakteppe. Historien strekker seg fra 1900-1999. Her følger man historiske hendelser, og kommer også innom Varg Veum som blir født i 1942. Staalesen selv, fikk seg en overraskelse da det viste seg plutselig at Varg Veum hadde en annen far enn han de hele tiden hadde trodd var biologisk far. Varg Veum blir også hyret inn til et mysterium i bøkene. Staalesen trengte nemlig en til å løse saken, da han kom på at han kjente en god privatdetektiv i Bergen.

Det fjerde bindet, som straks kommer til bokhandelen, er frittstående og kom til da han ble kontaktet av så mange som lurte på hvordan det gikk videre med folka. I følge hans kone, Ellen, er han veldig nøye med detaljene. Han brukte 7 år på hele årstallsserien, kunne hun fortelle meg.

Han fortalte selv om en gang en dame ringte for å klage. Staalesen hadde lagt en kafé i andre etasje på et hus i en bestemt gate. – Det er feil, sa hun. Den lå i første etasje, for i andre, bodde vi.

Staalesen snakket avslutningsvis om Varg Veums fremtid. Veum begynner å dra på årene, men som Veum selv sier: «Eg er bare en måned eldre enn John Biden».

Et lite tips om du er i Bergen, ta en liten tur til Strandkaien, og se på statuen av Varg Veum. Den står utenfor det bygget hvor Veum har sitt kontor.

Bind 4 i serien, 2020. Post festum, kommer ut 15. oktober, samme dag som Varg Veum blir 79 år.

Foto: Gunnar Staalesen

Lørdagen ble avsluttet med middag og sosialt samvær. Kveldens meny var dampet ørret til forrett, helstekt hjort til hovedrett og sjokoladefondant med bringebæris til dessert.


Hva tenker deltakerne om arrangementet?

Jeg tok en prat med noen av deltakerne. Hva syntes de om arrangementet, og er det viktig at forfatterne holder seg til virkelighet, eller er det greit med litt fiksjon?

Ingebjørg Lohne, Osterøy:

– Jeg synes at arrangementet var veldig interessant og spennende. Det var kjekt å høre på forfatterne og hvordan hverdagen til politietterforskerne er. Det er vanskelig å skjønne hvordan de kan ha et liv utenom jobben, og jeg har stor respekt for dem som frivillig tar den jobben. Når det gjelder bøker, så trenger ikke alt være korrekt i en fiktiv verden. Men kjente ting, må være riktig. De som bor på stedene det skrives om liker at det i alle fall er et snev av sannhet, sånn at man kjenner seg igjen.

Søstrene Hilde Sæther og Anne Rømmerud, Gjerdrum:

– Vi likte arrangementet godt og koste oss. Det var gøy å treffe forfatterne og høre det de fortalte fra starten av karrieren og utviklingen. Det ble en lang dag med et kvarters pause hver gang. Blir da mye sitting. Kunne fordelt mer på fredagskveld og søndag morgen. Bokbadene var topp. Synes ikke det er mye feil i bøkene nå om dagen. Liker at de skriver fra/ bruker samfunnsrelaterte ting fra virkeligheten. Spiller ingen rolle om de skriver fra virkeligheten. Men liker at vi kan tro på at det kunne faktisk skjedd i virkeligheten. Synes forfattere nå til dags har flere vendinger, det elsker vi, vanskeligere å gjette morderen da bildet blir noe helt annet. Vi fikk dessverre ikke pratet med alle da vi var mange om beinet.

Asbjørg Lohne, Lonevåg:

– Jeg synes at arrangementet var helt topp. Jeg var her i fjor også. Jeg leser mye bøker og mye krim. Jeg bor like ved biblioteket, og er der som regel en gang i uka og plukker ut bøker med nye forfattere. Jeg har lest alle bøkene til forfatterne som var med på dette arrangementet. Det er ikke så viktig for meg om det er virkelighet eller fiksjon, og om det stemmer. Det viktigste er at historien er god.

 

Fjordslottet

Foto: Fjordslottet

Fjordslottet ble opprinnelig oppført på 1850-tallet. Bygningen rommet den første industrien på Osterøy, nemlig Fotlandsvåg bomullspinneri etablert av bergenskjøpmannen C. J. Hambro. I 1975 ble bygningen kjøpt av Jan Roald Myking. I mange år fungerte bygningen som leirskole, pensjonat og selskapsloka, fram til en brann i 1996. Bygningen ble bygget opp igjen, og samtidig hadde det også blitt broforbindelse til øya, dermed ble driften endret til hotell.

I dag er Fjordslottet et fint hotell som ligger harmonisk til nede ved vannet, og omkranset av fjell og naturidyll. Hotellet har 42 rom, og de tar gjerne imot selskaper som dåp, bryllup, begravelse, kurs og egne arrangementer.

Krimhelgen var et positivt arrangement hvor det var god anledning til å etablere kontakt mellom forfattere, politi og bokelskere. Beliggenheten var fin, maten var god, og sengene gode. Det eneste dårlige var været, men så var vi jo tross alt i Bergen 😉 Arrangementet ble arrangert for første gang i fjor, og planen er å holde på tradisjonen, og gjenta suksessen neste år. Kanskje vi møtes?


Forskjellen mellom virkelig politiarbeid og fiksjon i bøkene

Foto: Jan-Robert Henriksen

Jan-Robert Henriksen var ikke på arrangementet, men jeg har bedt han om å uttale seg litt om forskjellen mellom virkelighet og fiksjon. Han har jobbet i politiet i 25 år, både som ordenspoliti og i etterforskningsavdelingen. Nå er han pensjonert, og har skrevet tre krimbøker. Han sier: – Jeg tror formatet krimroman aldri kan sammenlignes med virkeligheten, til det er politietterforskning for omstendig. Krimlitteraturen har laget seg sin egen sjanger som jobber på egne premisser.

Den største forskjellen ligger i bevisbildet. Der krimlitteraturen avslører hvem som er gjerningsperson, fortsetter politiarbeidet mye lenger. Alle bevismessige hull skal tettes. Saken skal for retten, presenteres som den korrekte løsning - uten annen fornuftig rimelig grunn. Det ville vært 40 kapitler mer i boka.

En annen forskjell er det prosessuelle. Det er generelt mye regelfeil i krimlitteraturen. Bevisene skal innhentes lovlig etter strenge regler.

 En feil som stadig går igjen i kriminallitteraturen er logiske brister. Logisk brist kan man ikke ha når man fører saken i retten. Eksempelvis, forfatteren tar livet av en person midt i det offentlige rom med bruk giftsprøyte, offeret faller bevisstløs om og fraktes bort. Politiet finner aldri et spor. Det skjer aldri. Det er alltid et spor. Finn det.

Hverdagsnettmagasinet

Jeg gir også ut Hverdagsnettmagasinet. Ny nummer er lansert nå. Du kan lese det under.

Tilfeldig artikkel:

I know
:Spillet er mottatt for vurdering fra TacTic:

iKnow er et kunnskaps- og strategisspill med spørsmål fra fire forskjellige kategorier; Folk, Verden, Produkter & Kunstverk og Fenomener & Hendelser. Hvert spørsmål har tre hint som varierer i vanskelighetsgrad. Klarer du å svare med en gang eller vil du la de andre spillerne få prøve seg først?

Totalt følger det med 1600 spørsmål, og om ikke der er nok, så finnes det flere utvidelsespakker som du kan få kjøpt.

Les mer …

Kopirett © 2020. Hverdagsnett. Alle rettigheter reservert.