Skip to main content

Mamma som 13-åring

  • Tina Olsen Andreassen

Jeg er ei 22 år gammel jente som fikk kjenne på voksenlivet litt for tidlig. Jeg ble mamma allerede som en 13-åring. Det var langt ifra planlagt, og jeg fant ut av det alt for sent, så en abort var ikke et alternativ for meg.

Tekst: Tina Olsen Andreassen


Jeg kunne ha adoptert han bort, men jeg klarte ikke tanken på å gi han ifra meg, og det var heller ikke noe min mamma ville jeg skulle gjøre. Så hun sa at hvis jeg ikke klarte det, så skulle hun ta seg av han til jeg følte meg klar til å ha han selv.

Jeg ville selvfølgelig prøve, men det var så vanskelig. Jeg gråt flere ganger av fortvilelse når jeg fikk han, fordi jeg følte at jeg ikke klarte noen ting. Jeg kjente at jeg ble sur og lei meg hver gang han bare skrek, og jeg visste rett og slett ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg spurte derfor ofte mamma om hun kunne hjelpe meg. Hun hjalp meg veldig mye, og etter hvert så fant hun og barnevernet ut at det var best at det var mamma som hadde hovedomsorgen. Jeg kunne da ta han når jeg følte for det selv, og samtidig leve ett liv som en 13-åring skal. Derfor begynte jeg på skolen allerede etter nyttår når Joachim bare var tre måneder gammel.

Det å bli mamma som 13-åring er ikke å anbefale i det hele tatt! Jeg har aldri hatt det så vanskelig, og følt meg så mislykket som det jeg gjorde den gangen. Jeg følte følte at jeg ikke klarte det en mamma skal klare. Jeg var rett og slett for ung, og på den tiden så var også barnevernet veldig dømmende mot meg. De var veldig flinke til å finne feil istedenfor å se på det jeg faktisk klarte.

Jeg ble gravid igjen med en ny kjæreste da jeg var 16 år gammel. Jeg flyttet ut sammen med han, og ville ta meg av mitt barn på egenhånd uten hjelp av mamma. Vi flyttet sammen noen få måneder før jeg ventet mitt andre barn. Da han ble født, så var jeg redd for at jeg igjen skulle føle meg mislykket som mamma. Jeg turte ikke engang å spørre om hjelp hvis jeg var sliten. Jeg følte fremdeles at det var tungt, men langt ifra sånn som da jeg var 13 år. Jeg hadde blitt fire år eldre enn sist jeg fikk barn, så jeg klarte meg bedre enn med førstemann. 

Jeg hadde fremdeles noen perioder der jeg følte meg mislykket som mamma. Dette glald spesielt på dager der han var veldig urolig, og jeg ikke klarte å roe han ned med engang. Da ble jeg kjempefortvilet, men jeg klarte meg veldig bra, Jeg måtte bare ikke stresse meg opp, og det var ikke noe galt å spørre om hjelp en sjelden gang. Jeg hadde uansett nesten aldri barnevakt, og ville nesten aldri ha det fordi jeg følte den gangen at hvis jeg trengte ofte barnevakt så var jeg ingen god mor. Det er en så feil tankegang, men det var slik jeg følte det den gangen.

Nå sitter jeg her og er trebarnsmor, og jeg har til og med vært alene igjennom alt. Jeg har klart meg kjempebra, og har ikke hatt noen problemer med noe som helst noen gang. Jeg har ikke opplevd å bli sliten på samme måte som da jeg var 13 og 16 år. Jeg har aldri blitt fortvilet eller tvilt på meg selv som mamma. Det har nok mye med den erfaringen jeg har fått etter tidligere fødsler, samtidig som at jeg har blitt mye mer voksen. 

Jeg merker stor forskjell på det å bli mamma som 13, 16 og 22 åring. Når jeg var 13 så var jeg alt for ung til å bli mamma, noe som jeg kjente mye på. Når jeg var 16 år så klarte jeg meg, men syntes det var mange utfordringer, og jeg prøvde alltid å vise alle at jeg var bra nok uten at jeg trengte barnevakt, selv om jeg var dritsliten. Nå når jeg er 22 år, så har jeg ikke vært så sliten som før, enda jeg nå er alene med tre barn. Så det er stor forskjell, men det sier vel sitt med tanke på alder - og jeg har selvfølgelig vokst mye på mine år som mamma.


 Besøk Tina sin blogg her: